-Svøm motstrøms!

Bunad og bunadbruken er i endring, og bekymringen for bunadens fremtid er stor i mange organisasjoner. Derfor er prosjektet Bærekraft i bunadnæringen satt i verk. Prosjektleder Mette Vårdal setter endringspåvirkning i fokus og ber oss svømme motstrøms. –Det er det eneste alternativet, tungt og vanskelig, men verdt strevet om vi lykkes.

Mette Vårdal skriver i rapportens kapittel En debatt med flere stemmer, at ønsket fra initiativtagerne (Heimen Husflid, Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag og Norsk institutt for bunad og folkedrakt) var å innhente mer kunnskap for å bedre lønnsomheten, ivareta kulturarven og realisere et større vekstpotensial. Metoden for å få fram et grunnlag for videre arbeid, var tredelt: en åpen spørreundersøkelse blant næringsutøvere, få ulike fagpersoner til å skrive artikler og anbefalinger til videre arbeid.

De fire fagpersonene skulle være med å løfte problemstillingen fra arbeidsgruppa og belyse utfordring og muligheter. Spørreundersøkelsen omfattet ca 150 personer som syr bunad. Med stikkordene lønnsomhet og profesjonalisering gikk startskuddet med Næringshagen i Vågå med på laget. Norsk Kulturråd støtter arbeidet med 225 000 kroner.

 

Fagpersonenes bidrag

Forprosjektets rapport ble presentert under Fagdagane på Fagernes i september. Margunn Bjørnholt, sosiolog, økonom og forsker, tok utgangspunkt i en vanskelig debatt om bunadsproduksjonen i Norge kontra produksjonen i lavkostland. Vårdal understreker at Bjørnholts tilnærming til tema både rydder begreper og deler både bunadsfeltet inn i ulike deler, og viser ulike strategier for å møte konkurransen fra utlandet.

Bunadsproduksjonen som immateriell kulturarv er Beate Strøms tilnærming til utfordringene. Strøm er etnolog og konservator NMF( Norges Museums Forbund). Hun understreker at med UNESCO-konvensjonen og et utstrakt arbeid både nasjonalt og internasjonalt, har det skjedd mye de seneste årene. Med flere eksempler viser hun til faktorer som fører til at man kan lykkes i arbeidet med bred forankring og videreføring av kunnskap – og utøverbasert tradisjon. Vårdal poengterer at Strøms store kunnskap om de forskjellige prosjektene, deres arbeidsform og strategier, gir konkrete innspill til mulige retninger for det videre arbeidet med bunadsproduksjonen i Norge.

Knut Aastad Bråten er redaktør i Syn og Segn og folkemusiker. Han tar for seg bunadens plass i den offentlige kulturdebatten. Og han reiser spørsmålet om det er faktisk er en debatt om temaet, eller om det er en nasjonal lykkerus som preger bunadens plass i offentligheten. Vårdal påpeker at Aastad Bråten på denne måten utfordrer miljøet til en kritisk gjennomgang av egen språkbruk og deltagelse.

De næringsmessige utfordringene for faget var Harald Granrud sitt tema. Granrud er prosjektleder og forretningsutvikler i Lillehammer og Gudbrandsdal kunnskapspark. Her er det ikke kulturarv eller kunnskapsforvaltning som er i fokus, men kroner og ører. Granrud utfordrer den idealistiske tenkingen som næringen har vært preget av. Hans agenda er hvordan en produsent, enten det er en selvstendig næringsdrivende eller en systue med flere ansatte, kan få varig lønnsomhet i bedriften. Han utfordrer den idealistiske tenkningen som bunadnæringen har vært preget av.

 

Størst utfordring på broderi

Resultatet fra spørreundersøkelsen, viser at broderi er den største utfordringen. Blant annet det faktum at nesten ingen i Norge har brodering som yrke. Samtidig er broderiene noe av det som særmerker store deler av bunadstradisjonen. Halvparten av de som svarte i denne åpne undersøkelsen, svarer at deres bedrift trenger hjelp for å utføre broderingen. 60 prosent ville ha benyttet underleverandører til dette dersom det fantes i Norge, skriver Vårdal.  Videre viser undersøkelsen at den manglende lønnsomheten gjør det vanskelig med tilfredsstillende rekruttering i faget, og konkurransen fra lavkostland oppleves som en trussel. Vårdal skriver at dette er en forståelig reaksjon og begrunnet frykt. Samtidig er det verd å merke seg at det er liten bekymring knyttet til montering, tilpassing og omsøm av bunader. Dette oppleves ikke så særmerkt og avgjørende for tradisjonsbevaringen som broderi og andre dekorteknikker.

Mette Vårdal fra Studieforbundet kultur og tradisjon presenterer rapporten.

Hva nå?

I det avsluttende bidraget Hva nå? Refleksjoner om videre arbeid,skriver Mette Vårdal at det ikke er selve utformingen, men tenkningen rundt plaggene som er viktig. Akkurat som man tidligere ville kle seg ulikt andre, kan vi pynte og endre bunaden slik vi best liker det. Vårdals poeng er at vi kan forandre bunaden og bunadsbrukeren. Bunaden forandrer seg enten vi vil eller ikke.

Vårdal understreker, i forbindelse med spørsmålet om bevaring om immateriell kulturarv, at det må skilles mellom ytringsarv (for eksempel bruk av bunad), tradisjonsoverføring, tradisjonsbevaring og næring. Den lokale læringsarenaen må styrkes både gjennom å sikre tilgang på kortere og lengre kurs, og det må jobbes for økt tilrettelegging av gjentakende og langvarig deltagelse. Næringen trenger et styrket og skreddersydd utdanningsløp som raskt kan rekruttere nye produsenter og skaffe tilgang på kunnskap og ferdigheter til den delen av yrket som har inntjening. Småteknikker og mindre tradisjoner bør utvikles i en livslang etter- og videreutdanning. Vårdal mener også at det bør jobbes videre med planene om et kompetanse- og produksjonssenter.

Mette Vårdal fremhever noen mulige strategier (som må støtte hverandre) for spesielt å bevare broderitradisjonen, styrke deltagelse og sikre næringen:

–        begrense brukerens forventning til for mye broderi,

–        flytte estetikk og mening til andre deler av drakten (eksempelvis snitt, fargevalg, metervare)

–        øke brukerens deltagelse i utføring av egen bunadsproduksjon

–        broderi på løse deler som kan tilføres bunaden etter hvert

–        folkeopplysning om broderienes faktiske plass, tilblivelse og produksjon

–        gi næringen kjennskap til alternativer og ulike delproduksjoner

–        etablere bunaden som et livsløpsprosjekt der brukeren er aktiv utøver i samarbeid med produsent

Hun avslutter med følgende diagnose og oppfordring:

«En fragmentert næring og tradisjon er en styrke som gir oss mangfold og mange aktører å spille på i arbeidet videre. Men det er også sårbart, det kreves et betydelig samarbeid for å svømme motstrøms.»

Vil du lese rapporten/få den tilsendt? Se Studieforbundet kultur og tradisjon. www.kulturogtradisjon.no

Aktuelt

Bunad er ei stor investering. Det er kostbart og mange legg også ned mange timar med arbeid i å sy bunad til seg sjølv eller andre. Då er det godt at ein gjer ei investering i noko som kanskje skal vare i 100 år?

Åshild er en dyktig husflidsdame. Hun er opptatt av å ta vare på bunadstradisjonene i Nordfjord spesielt, og i hele landet generelt. Selv er hun fra Troms, og sydde sin første bunad da hun var 25 år. Den gangen fikk hun låne prøvelapper på broderiet fra Husfliden i Bodø, og gikk i gang med håndarbeidet etter «selvlæringsprinsippet». Det ble en flott Nordlandsbunad!

2 nov 2018 12:00, Stormen bibliotek, Bodø

Forskingsprosjektet Immateriell kulturarv og tradisjonshåndverk har hatt som hovedmål å utvikle ein modell for å ivareta tradisjonshåndverk som står i fare for å døy ut. Korleis skal kunnskapen om håndverket leve vidare i framtida? Som case har montering av Vest-Telemarkbunad til kvinne vorte dokumentera gjennom film.

Valget sto mellom Romsdalsbunad og Vest-Agderbunad da Mira Akselsdatter Systad fra Nittedal skulle bestemme seg for bunad til konfirmasjonen. Men så fikk hun øye på den rekonstruerte Vest-Agderdrakten. Da ble valget lett.

Kontakt

For spørsmål, kontakt post@husflid.no. Det er Norges Husflidslag, med våre ansatte og vårt nettverk, som svarer på spørsmål. Om vi ikke kan svare, videreformidler vi kontakt..

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.