Kavelbinding, sjøvotter og Namdalslabben

Nærøy husflidslag har i første omgang valgt å satse på Kavelbinding, Sjøvotter og Namdalslabben. I høst (2014) hadde vi studiering med kavelbinding og sjøvotter. Nå i januar (2015) har vi hatt kurs i å lage Namdalslabben.

Kavelbinding

Husflidslaget fikk en lokal mann til å vise hvordan en binder nettet rundt kavlen. I tillegg hadde han laget trenåler som vi brukte.

Tidligere ble glasskavler mye brukt som fløyt både til garn- og linefiske, og ble laga i ulike størrelser. Glasskavelen har sin opprinnelse i bruk av glassflasker til fløyt, og de første glasskavlene som ble produsert i Norge av Biri glassverk i 1841, ble da også forma som flasker. De siste ble laga av Flesland glassverk i 1956. 

Nettet rundt glasskula det kan bindes på mange ulike måter.

En kavl, eller en fløt, ble brukt til å holde fiskeredskaper som garn, line og not flytende. Kavler kan være av tre, never, bark, glass, kork eller plast.

Fram til rundt 1860 var trekavl det vanlige. På grunn av at tre trakk vann, måtte man ta av kavlene hver gang man trekte garnet og tørke dem før de kunne brukes på nytt. Senere ble trekavlene avløst av kavler i glass. Før de runde glasskavlene kom i bruk, hadde kavlene flaskeform. Kulene er sterkere, men det er ikke lett å feste noe til ei kule. Derfor måtte man lage et nett i rundt: kavelhue eller kavelhud. Gamle glasskavler har hue av naturtråd som sisal eller hamp, mens de nyere utgavene er laget av nylon.

De runde glasskavlene ble oppfunnet av en nordmann rundt 1840. Han het Christopher Faye, og var bosatt i Bergen. Hadeland glassverk startet produksjonen av runde glasskavler i 1841. Lignende kavler har vært produsert i mange europeiske land, som Portugal, Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Sverige. Etter hvert ble kavlene erstattet av plastkavler. De siste glasskavlene ble produsert av Flesland glassverk i 1956. På 50-tallet lå årsproduksjonen på 750 000 kavler. (wikipedia)

 

Sjøvotter

Når det gjelder votter har det blitt strikket ulike typer votter til ulik typer anledninger. Sjøvotter har vært brukt av fiskere for at de skulle holde seg varme på hendene. Sjøvottene er strikket i ull. Sjøvottene blir strikket ekstra stor og så blitt tovet før den har blitt tatt i bruk, eller blitt tovet gjennom bruk.

Sjøvotter ble produsert noe ulikt alt etter hva de skal brukes til. Vavotter, som skulle brukes til å dra garn eller snøre kunne bli strikket av ull som var iblandet hestetagl eller hår frå andre dyr. Det blir fortalt at hvalfangere kunne ha votter strikket av ull og kvinnehår. De skulle være ekstra varme. Rovottene ble laget av ren ull. Væte, og gnikking mellom hånd og åre, gjorde at de tovet mest. (wikipedia)

Sjøvotter kunne være laget med to tomler. De kunne brukes på begge hender, og ble slitt på begge sider.

Mønsteret (vabandet) på sjøvotten skal symbolisere et sørgeband etter Petter Dass sin død.

Vi i Nærøy husflidslag har brukt forskjellige mønster når vi strikker sjøvotten. For noen år siden var noen av medlemmene på eldresenteret for å strikke sjøvotter sammen med beboere der. En dame hadde sitt mønster som ble skrevet ned, og som er et av mønstrene som blir brukt av husflidslaget. Hun sa også at det er viktig at sjøvottene blir tovet på vrangsiden. Den skal ligge i et døgn i kaldt vann slik at ”loven” skulle feste seg.

 

Namdalslabben

Husflidslaget hadde kurs over 8 kvelder med å lage namdalslabben. Det var stor deltakelse på kurset og mange fine labber ble laget. Hun som hadde kurset hadde pauser underveis der hun fortalte historikk rundt namdalslabben. Kursdeltakerne fikk detaljert oppskrift over fremgangsmåten.

Namdalslabben har blitt brukt som fottøy til små og store. I tørt vintervær ble labben brukt både til hverdag og fest. Dette var et arbeid som var vanlig å holde på med på etterjulsvinteren, og det var kvinnene sin jobb og lage godt fottøy.

Fremgangsmåte: (Kilde: Årbok for Namdalen 1972 - Peter Jæger Leirvik)

Av tykt, grått eller svart ullgarn ble det strikket sokker som til mannfolk gikk opp til leggen, til kvinner gjerne noe høyere. Noen ville ha dem helt opp til kneet. Vanlige brukslabber ble påstrikka et vrangband som var rundt 10 cm bredt. For at de skulle sitte godt rundt leggen. Staslabbene kunne bli strikket rett og vrang helt fra anklene og oppover. Disse sokkene ble tøva så de ble tykke og faste. Når toven var tørka ble en lest som passet etter fotstørrelsen pressa inn i sokken, festet rundt med et par stifter inn under sålen og et bånd ble knyttet rundt sokkeleggen så nært til lesten som mulig, dette for at sokken ikke skulle vri seg under det videre arbeidet.

Sålen ble tovet og stikket med hamptråd, og det ble lagt en mellomsåle av tøyrester etc. Stikkinga var en tung jobb.

Kalosjeringen skulle være av god, svart tvitre (vadmel). Framstykket skulle rekke midt oppå vristen og bakstykket opp til ankelen. Langsmed sålen skulle kalsojeringa rekke godt inn under sålekanten. Etter at tøyet var tråklet på strikkasokken, ble lesten tatt ut. Så ble tøyet stikket tett og jevnt med bånd til sokken. Når kalosjeringa var ferdig, var det til å sy bånd i labbene. Båndene var fletta av ulltråd. Var det skogslabber måtte båndene være spesielt lange og skulle festes på framsida, litt ovenfor vrista. De skulle brukes til å surre buksa inntil leggene. Var det labber for finbruk eller kvinne- og barnelabber ble båndene festet ovenfor hælene i øverkant av kalosjeringa. Fra gammelt av var namdalslabben forsynt med nålbåndsåler, og det er kanskje det som skilte Namdalen mest ut fra andre distrikt.  Det var ingen andre steder.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPrivacy

This site uses cookies. Read more about cookies here. Do not show this message again.