Ølhøner hos Bærum Husflidsforening

Bærum Husflidsforening har valgt ølhøna som sitt rødlisteprosjekt. Under ledelse av mannen som nok kan takkes for at ølhøna har fått nytt liv, Harald Kolstad, har husflidsforeninga to ølhøneringer med 10-12 deltakere som møtes hver uke for å spikke og skjære. 

Ølhøna i den folkelige tradisjonen

Av Harald Kolstad

Hva er ei ølhøne?

”Ølhøne” er en samlebetegnelse for alle de fugleformede drikkekarene av tre.  Noen ligner på ei gås, noen på en orrhane, noen på ei and, noen på en hane, osv, mens andre er en herlig blanding av forskjellige fugler, og noen rene fantasier.  Betegnelsen kunne variere fra bygd til bygd.  For enkelhets skyld kaller vi dem alle for ølhøner. 

Bruksområde

Ølhøna var et seremonielt drikkekar brukt i rituell sammenheng.  Den ble bare brukt ved helt spesielle viktige anledninger, men aldri til hverdags.  Melkeanda eller ”mjåkkanda”, som setesdølene sier, er unntaket som bekrefter denne hovedregel.  Det er ei lita fugleformet øse som i Setesdalen ble brukt daglig til å øse melk.  Den var uten hale, og hadde verken utskjæringer eller malt dekor. 

Ved barnedåp, bryllup, julefesten, begravelser og noen få andre viktige anledninger ble ølhøna tatt ned fra hylla og brukt.  

Ved bryllup ble det i Trøndelag og i Telemark utbragt skål med dobbelthøner.  De to karene var forbundet med et hull i skilleveggen, slik at det ikke ble bare søl.  Bruden drakk av det ene karet og brudgommen av det andre.  Således ble det likestilling i ekteskapet, i alle fall den ene dagen!   De fleste av dobbelthønene fra Trøndelag har et utskåret ansikt på hver av halene, en såkalt ”glibb”.   Vi vet ikke hva ansiktet skal symbolisere, men det pirrer fantasien. 

I Telemark og Setesdal sto ølhøna fylt med øl på kista under seremonien på gården før begravelsen i kirken.  På det vevde teppet som lå over kista, var det vevd inn en firkant hvor ølhøna sto.  Under begravelsesseremonien på gården gikk ølhøna rundt blant den dødes nærmeste som en siste minneskål eller hilsen.   

Etter størrelse kan vi gruppere ølhønene i tre med forskjellig bruksområde.  De riktig store, som kan være opptil meteren lange, sto midt på bordet og var en variant av den store ølbollen.  De små flyterne, bare 10-15 cm lange, lå og duppet i den store ølbollen og ble brukt som øsekar.  Og til slutt de mellomstore, bordhønene, som ble bruk til å sende rundt ved minneskåling.

Lokale variasjoner

Det enkelte dalføre eller bygd hadde sin egen måte å utforme ølhøna på.  Vi hadde altså ”dialekt” i formgivning og dekor.  I de øvre Telemarksbygdene som Tinn, Rauland og Vinje finner vi ”flyterne”, eller ”svømmerne”, med tilbakoverbøyd munningsrand.  I Indre Agder finner vi de hønene med orrhanehale, mens de trønderske er uten dekor på kroppen.  I Gudbrandsdalen boltret de seg med akantusranken på ølhønene sine da den kom til bygds på 1700-tallet.  På Vestlandet finner vi ikke ølhøner.  Der ble det brukt kjenger med to stiliserte hestehoder som handtak, med en helt annen symbolbakgrunn.

Utbredelse

Foruten i Norge var ølhøna i tre å finne i alle fall i Sverige, Finnland og Russland.  Disse er lett å skille fra de norske.  De stakkars russiske krigsfangene som var i Norge under sist krig (82 000 stykker !), spikket bl. a. ølhøner i ledige stunder.  De norske fangene på Grini laget også mange småting for å få tiden til å gå, men ikke ølhøner.  Det forteller oss at ølhøna som folkelig tradisjon, holdt seg lenger i Russland enn i Norge.  Fugleformede drikkekar var i symbolsk bruk over store deler av Nord-Europa i riktig gammel tid, hevder forskerne.  Norge fremstår i denne sammenheng som et reliktområde (”bakevje”) for gammel europeisk kultur.

Ølhøna på museer

Ølhøna er en meget sjelden gjenstand.  Det er bare et fåtall i privat eie.  På Folkemuseet i Oslo derimot, er det 264 stykker.  Mange av dem har tilbragt noen år på Nordiska Museet i Stockholm, men kom for endel år siden tilbake til Norge.  Albert Hazelius samlet dem for godt over 100 år siden.  Et tredvetall er i den faste utstillingen.  På Maihaugen er det 31 fugleformede drikkekar, på Aust-Agder Museum er det 6, på Øyfjell Museum er det 5, på Telemark Fylkesmuseum i Skien et tredvetall, på Vest-Telemark museum i Lårdal ca 10 og noen riktig fine på Historisk Museum i Bergen.  For øvrig er ”der lite at beskue” av den sort på andre museer. 

Det forklarer hvorfor prisen er så høy når ei ølhøne en sjelden gang dukker opp i antikkhandelen eller på en auksjon.

Legg merke til at de aller fleste av ølhønene på museene er lite slitt og i god forfatning.  Det er en bekreftelse på at de ikke ble brukt til hverdags, men bare ved helt spesielle anledninger. 

Form

Ølhøna har en stilisert fugleform.  Det ble ikke tilstrebet å lage noen best mulig kopi av en bestemt fugl.  Selv om noen ligner mest på ei høne, en hane, en orrhane, en tiur, ei and eller gås, så var det også mange sammensatte former.  Ølhønene er individer.  Det er aldri to helt like.

Flyterne har horisontal hale, slank hals og hode for å få et lavest mulig tyngdepunkt. De ligner vanligvis på en svømmefugl som and eller gås.  For at de skulle flyte pent i ølbollen, ble noen påsatt en liten blyklump for å få den rette balansen.   De har verken stett eller fot.  Mange av flyterne har et forfyllet utseende!  At mange av ølhønene er meget upraktiske å drikke av, viser at de bare var beregnet på seremonielt bruk.  Bordhønene har ofte en vertikalt stående hale.  Noen få har en stjert det går av å drikke av, og noen fra Gudbrandsdalen har skjenkeåpning foran på halsen.  Av de riktig store hønene er det bare registrert vel 10 stykker.  Noen av dem har et hode med form som en vær.  Det tolkes henimot at de var fruktbarhetsfremmende. 

Ornamentikk

I Gudbrandsdalen er det mer planteornamentikk.  I Sør-Trøndelag er korpus vanligvis glatt og ubeskåret.   Hønene i Agder og Telemark har ofte en skåret fjærkledning.  Litt ut på 1800-tallet sluttet de med skåret dekor på hønene.  Da ble dekoren bare malt, mens den tidligere både var skåret og malt.  Mange høner som hadde skåret dekor, fikk et malingsstrøk på 1700-tallet, da malingen ble vanlig utover landet.  Både i form og i dekorative detaljer kan vi finne symboler for tidligere tiders trosforestillinger og sagn.  Det er kanskje dette som gjør ølhøna så interessant. 

Materialbruk

Nesten alle de gamle ølhønene er laget av kåter.  Det er et solid materiale, som ikke sprekker så lett.  Det har vi visst i hundrevis av år.  Kåtene er vanskelige å finne, er arbeidsomme å hugge av stammen og er harde å bearbeide.  Men resultatet blir sterkt.  Det forteller oss at ølhøna var så viktig at man ikke gikk av veien for hardt arbeid for å få dem så gode som mulig.  Bjørkekåter var det vanligste materialet. Noen høner er laget av "bjørkebøy". Ei bjørk som er bøyd av snøbelastning er ikke så vanskelig å finne.

Rituell tilknytning

Mange av ølhønene har en form og dekor som er mye mer enn ren pynt.  Vi kan finne igjen rester etter mange gamle sagn og trosforestillinger både i hovedform og dekorelementer. 

En gruppe fugler har hodet bøyd ned mot brystet.  Disse kalles ”Pelikaner”.  Ikke fordi de på noe måte ligner på den store pelikanfuglen, som vel aldri har vært i Norge, men navnet kommer fra det greske ordet pelikys som betyr øks.  Her befinner vi oss midt inne i det internasjonale sagnet om hakkespetten som hakker seg selv til blods i brystet og dør av det.  Blodet renner ut for å sikre barnas ernæring og oppvekst.  Pelikanen er et kjent kristussymbol. Sammenligningen med Bibelens fortelling om Jesus på korset og påskeevangeliet er nærliggende. 

Mange av ølhønene i Agderfylkene holder en liten klump i nebbet.  Her har vi et materialisert uttrykk for sagnet om den røde, lille lykkesteinen som skulle ligge i ravnens rede.  Den steinen heter følgelig ”Ravnesteinen” eller ”Seierssteinen”.   Den som fikk tak i Ravnesteinen skulle bli rik, lykkelig og leve evig.

Som dekorelementer finner vi forskjellige kors, hjerter, groteske ansikter, såkalte ”glibber” og andre symboler.

Signatur

Mange av ølhønene har både årstall og signatur av han som laget den. I tillegg er det en del som har merket EH. Det betyr "egen hand", altså viser signaturen hvem som laget høna, ikke hvem som eide den eller personen den ble laget til.

Les mer: Per Gjærder, Norske drikkekar av tre, 1975 og Folkemuseets årbok 1985-86, By og Bygd, s. 126

Foto: Sissel Beate Skar, Norges Husflidslag og Bærum Husflidsforening.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.