For fULLe seil!

Det var under en middelalderfestival i Tønsberg at Elle Bjønnes traff Christina Blomén, sistnevnte er styremedlem i Stiftelsen Nytt Osebergskip. Blomén fikk høre at Bjønnes var vever, og det trengte Stiftelsen til seilet. Finansieringen av seilet på 1 million kroner gikk i orden, og Bjønnes ble ansatt. Nå er seilet ferdig vevd og sydd sammen under seilmaker Frode Bjørus veiledning.

I skrivende stund skal liket på, det vil si tauet rundt hele seilet. Denne jobben blir gjort av seilmaker Bjøru hjemme på Jøa i Nord-Trøndelag. Sammen med Erik Andersen ved Vikingskibsmuseet i Roskilde i Danmark, skapte han seilformen ut fra oppmålinger som er gjort av originalskipet, og ut fra erfaringer med andre rekonstruerte vikingskip og båter av nyere dato med råseil. Når seilet er tilbake i Tønsberg til våren, skal det blant annet lages hull til revelisser (snorer som er festet i seilet når seilarealet skal reduseres i dårlig vær). I mai 2012 vil fullskalakopien av Osebergskipet være klar for å sette ullseil.

Kunnskap og formidling

Byggingen av kopien av Osbergskipet startet i juni 2010. Forut lå vel fem års planlegging av skroget. Stiftelsen Nytt Osebergskip har sammen med Vikingskibsmuseet i Roskilde og Kulturhistorisk Museum ved Vikingskipshuset i Oslo samarbeidet i flere år for å finne optimal form på båten. Christina Blomén tok initiativet til at skipet skulle få et tidsriktig seil. Hun startet utarbeidelsen av en egen prosjektbeskrivelse Ullseil til det Nye Osebergskipet (UNOS) for seilet, hvor det er slått fast at det er viktig at også seil og rigg blir så autentisk som mulig. Det pekes blant annet på at prosjektet vil være med å bygge opp håndverkskompetanse i Vestfold innen flere felt som har med vikingskipet å gjøre: veving, sying av seil og tilpassing av rigg til skipet.

Det er ikke gjort sikre arkeologiske funn av seil fra vikingtiden, men prosjektbeskrivelsen til UNOS sier at det danske fagmiljøets erfaringer og kunnskap danner grunnlaget for valg av materiale til seilet, sammen med analyse av tekstiler i Osebergfunnet. I Osebergfunnet er det biter av tekstiler som tolkes som rester av et seil. Den grove kvaliteten sammen med de tykke påsydde tauene gjør dette sannsynlig. UNOS bidrar også hele tiden til formidling om skipet og vikingtiden. I formidlingsarbeidet er oppstadveven brukt, kombinert med andre aktiviteter for å skape historisk stemning: vikingklær, matlaging på bål, mulighet til å lukte, kjenne på og kamme ull.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Utfordrende garn

Elle Bjønnes er utdannet vever fra Kunst- og Håndverksskolen i Bergen og privatskole. Hun har hatt vevstue hjemme i mange år og har vært arbeidsleder på arbeidsstua i det som tidligere het Hjemmet for døve i Andebu. Arbeidet med seilet til Osebergskipet skulle bli hennes tøffeste vev.

Selve seilet er 81 kvadratmeter, og veversken forteller om seks renninger à ca 42 meter. Banene er 64 cm i bredde og de er det 16 og en halv av, sier hun. I selve renningen er det 14 tråder pr cm og åtte innslag pr cm.

Et halvt årsverk på denne jobben er ikke mye, men Bjønnes har tidligere vevd på akkord, så hun er vant til å være rask. Av de 200 metrene med stoff, har hun hatt hjelp til 30-40 meter. Fire kvinner har vevd på seilet, mens 6-7 kvinner har arbeidet med syingen.

– Vi er stolte av at vi har greid å veve likt, og fikk skryt av det av seilmakeren.

Ulla til seilet kommer fra lokale sauer, spelsauer, som er den typen sau som ligner mest på sauene i vikingtida.

Hos Hoelfeldt Lund i Grimstad er garnet sortert, kardet og spunnet. Firmaet er ett av de få i Norge som fremdeles har maskiner som kan spinne tråd av ull med lange fibre.

– Seilet er foreløpig i naturfargen, men det skal farges i oker. Seilet veier 720 gram pr kvadratmeter, det blir 58 kilo på hele seilet, forteller Bjønnes. Hun legger ikke skjul på at vevjobben var en stor utfordring.

– Garnet har så mye tvinn, og jeg måtte ha det helt spent, ellers krøllet det seg. Det var tungt, og jeg sleit. Til slutt måtte jeg fortelle garnet at jeg hadde oppdratt to barn og fått dem vel ut av hjemmet, så jeg skulle vel greie å hamle opp med garnet også. Og slik ble det, jeg løste koden, men kjente det i hender og nakke. Jeg greide ikke mer enn 4-5 timer per dag, sier Bjønnes. Hun satt i vikingdrakt og vevde ved resepsjonsområdet på Quality Hotel på Brygga i Tønsberg. Her hørte hun de taktfaste slagene fra bygginga av selve skipet. Bjønnes forteller at alt på skipet er nøyaktig kopiert, til og med tvinnen i garnet!

– Osebergskipet skal seile med dette seilet i ett år. Det skal finne formen før det impregneres, sier Bjønnes. Hun forteller at det ennå ikke er tatt noen bestemmelse om hva som skal brukes til impregnering: bivoks, lanolin, innvollsfett fra sau eller fett fra hesteman. De to siste harskner ikke. Okerfargen i seg selv har også en viss impregneringsevne. Elle Bjønnes planlegger en studietur til Roskilde i sakens anledning.

Tekstilgruppa tenker ikke bare seil, men de tenker nesten bare håndverk. De fryder seg over gamle teknikker og lager produkter som selges på marked. En stor hit er vikingluene i nålbinding. Brikkeveven ligger heller ikke uprøvd.

Etter å ha besøkt tekstilgruppa, går vi sammen med Elle Bjønnes ned til Brygga, hvor Osebergskipet tar form. Hun er i vikingdrakt. Ingen av dem vi passerer hever øyenbrynene av den grunn. Vikinger hører hjemme i Tønsberg.

Kilde: Prosjektbeskrivelse Ullseil til det Nye Osebergskipet.