Fra vev til vadmel

For tre måneder siden hadde ingen av førsteårsstudentene ved folkekulturstudiet på Rauland tatt i en vev.

På bildet legger to av kursdeltakerne alle krefter til for å strekke vadmel.

Dunk, dunketi, dunk, dunketi, dunk, dunketi... Stemplene på stampa hever og senker seg og moser stoffet som er dyttet ned i det 70 cm brede trauet. Etter tur henter jentene på Institutt for folkekultur ved Høgskolen i Telemark vann fra elven Smørkleppåi og heller det i kjelen på den vedfyrte ovnen. Vannet varmes opp til 40 grader, før det kan helles over i en blå plastbøtte og deretter holde stoffet i stampa vått.

Vinden varsler kulde og høst denne morgenen på Mjonøy i Telemark. Elven klukker kald og frisk ved stampa, en 30 meter lang renne frakter vannet til hjulet som holder det hele i gang. Når det er nok vann i "åi" holder det med naturkreftene, men denne dagen får prosessen litt mekanisk hjelp og det er eneste hane i kurven som har påtatt seg hjelpmann- og instruktørrollen.

-Etter et kvarter må vi ta ut stoffet og se at det ikke filter seg, opplyser Magnus Wendelbo Risinggård. Da har han instruert studentene om hvordan de skal starte og stoppe stemplene, hvordan de hele tiden må passe på at stoffet holder seg i krybbene og - for all del - bruke en kjepp til å dytte tøy på avveie på plass, aldri fingrene.  

Det er Vinje Handverkslag som eier og driver stampa på Mjonøy og det går an å leie den for de som er interesserte. Den er bygget av Arne Skevik etter tegninger av Hans Zetterkvist i Dale-Floda i Sverige.

Hal i og dra

Titia van der Heide og førsteamanuensis Mari Rorgermoen strekker vadmelen i fasong.

Tiden er moden for første sjekk. Stampa stoppes, dryppende våt tekstil løftes ut og to og to strekker og drar jentene stoffet det de kan. Etter så kort tid har det ikke skjedd noe med strukturen i stoffet, men alt ser bra ut, så tilbake i trauet med det, og ny runde med stempler. Nå kan det få seg en skikkelig omgang og blir knadd og eltet i en time.

Det er til sammen fem studenter som går første året av en treårig bachelor på Rauland i år. Dette semesteret hospiterer også tsjekkiske Katarina Barillova her, hun er den eneste som har veverfaring av jentene. De andre synes det er morsomt å bli kjent med et håndverk de ikke visste noe om fra før.

-Jeg synes det var artig å veve. Det er morsomt å lage noe fra naturen og jeg vil gjerne lære å spinne også, sier Tone Elisabeth Blomhaug, fra Dalen i Telemark og får medhold av Dina Tovseth Skomdal fra Blaker i Akershus:

-Det er spennende å lære nye teknikker. Etter jul skal vi ha møsterkonstruksjon og sy av vadmelstoffet. Det blir gøy!

-Det er flott å være med på hele prosessen, konkluderer Emilie Wilhelmsen Sundin fra Surnadal.

Uten mat og drikke

-Nå er det pølser, roper Mari Rorgemoen. Hun er førsteamanuensis ved Folkekunststudiet, har solid tekstilbakgrunn og sørger for at studentene ikke bare lærer å veve og stampe, men også for at mer basale behov blir dekket. Pølser på spidd stikkes inn i bålflammene, det kjennes godt med en liten rast ved varmen i den friske høstluften. Stemplene humper og går med taktfaste slag, vann bæres og varmes og helles, og omtrent en gang i timen stoppes prosessen for å stekke og dra og undersøke hvor langt unna vadmel stoffet er.

-Vi kan prøve om det er filtet nok ved å klippe litt i stoffet. Hvor lang tid det tar, varierer, sier Mari og opplyser at det er vevd med hvitt 1-tråds garn fra Hoelfeldt-Lund, s-spunnet i renning og z-spunnet i innslag "for det tover bedre".

Vadmel er kjent fra jordfunn helt fra tidlig jernalder. I middelalderen ble vadmel brukt som verdimål og betalingsmiddel. I alle de nordiske land var tilvirking av vadmel husflid og kvinnearbeid. Stoffet var allmuens spesielle tøy og var brukt som materiale til klær av alle slag, sengeklær, sekker, seil, tettemateriale og til å bekle veggene med ved spesielle anledninger.

Vadmel egner seg godt til ytterplagg og etter jul skal studentene på Rauland prøve seg på en jakke eller kåpe. Noen av dem vil farge stoffet sitt, det gjøres på spinneriet Telespinn i Svartdal.

Etter fire timer, adskillige liter vann, flere sekker ved og mange runder strekk og dra, løftes stoffet en siste gang ut av trauet. Det lukter våt ull, stoffet har fått en fin, lubben overflate og jippi!: Vadmelen besto Maris test med saksen. En siste strekk, så rulles stoffet opp på stokker og sys fast. Nå skal det tørke, men må snus hver dag, så det ikke mugner.

Mugne gjør heller ikke studentene, selv om vinden biter og tar skikkelig tak i både fingre og ører er det ingen sure miner når nytt stoff stappes ned i stampa for runde to og minst fire timer til...

På bildet på toppen synes det godt at å strekke vadmel slettes ikke er noen lek, men hardt arbeid. Foto: Berit Solhaug

Abonnér på Norges største og eneste fagblad om husflid og håndverk!

Les mer

-Vi må tenke annerledes for å få flere menn med i Norges Husflidslag. Menns forventninger til husflidslaget er noe helt annet enn de strikkende damene de møter. Vi må forstå hva menn venter seg av et medlemskap og legge tilrette for det, sier Arild Larsen. Han er husflidskonsulent i Hedmark og snakker gjerne til lokallag om å rekruttere flere menn. Som oftest blir han møtt med skepsis.

Utstillingen står ikke lenger, men her kommer et gløtt inn i noen av historiene til bunader og samiske drakter som ble vist på "Tradisjon og inspirasjon. Norsk kulturarv i de kongelige samlinger".

Lenge har vi tenkt at vi må få oppretta et mer formelt forum for ungdommer i Norges Husflidslag (NH). Nå i vinter ble dette en realitet med oppnevning av et Ungdomsråd med 7 medlemmer!

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.