Vev i nord

I begynnelsen av november var rundt 130 veventusiaster samlet i Tromsø for et skikkelig dypdykk i noen av vevkunstens mange nyanser. «Vevsymposium 2019 – Grenseløst mangfold» var tittelen på konferansen, og det var spesielt vevtradisjoner fra nord som var tema i foredrag, kurs og workshops.

Kurs og work-shops var også en del av symposiet. Her er det Eva Lie som prøver sprang for første gang, veiledet av Bodil Dago.

For tredje gang ble det arrangert vevsymposium i regi av Norges Husflidslag. I 2013 ble symposiet holdt i Trondheim, tre år senere på Lillehammer, og i år var det Tromsø som ønsket vevfolket velkommen i friskt, hvitt vintervær.

Programmet for konferansen viste en klar, rød tråd og la vekt på norsk og samisk håndverk og historie, i tillegg hadde konferansen besøk av to vevere fra Arkhangelsk. Petra-Mari Linaker, husflidskonsulent i Troms, sier at et mål for programmet på symposiet var å vise deltakerne på konferansen at de var i Tromsø.

– Vi nådde målet med å vise hvor vi var, vi var hele tiden bevisste på at programmet skulle inneholde mye stoff fra nord. Vi ønsket også å understreke det grenseløse: i forhold til håndverket er det ingen grenser mellom det russiske, det samiske og det norske. Programmet tok også tak i kulturhistorien, den historiske siden av vevtradisjonene er lite dokumentert, sier Linaker. Symposiet varte i to dager med fullstappet program, kurs, workshops og «sprett-opp»-butikk. Foredragene dro tilhørerne gjennom viktige temaer for vev i nord. Blant dem er greneveven, samenes svar på oppstadveven, som har sitt kjerneområde i Kåfjord. Kjellaug Isaksen, leder for museumsavdelingen Dála aiggi Musea i Manndalen, foredro om historikken til grenevevingen og hvordan interessen har endret seg. Greneveving ble nesten borte etter krigen, men foregangskvinner som Anna Grostøl, og særlig Marta Hoffmann, bidro sterkt til at flere tok opp igjen vevingen. Greneveven har alltid hatt stor verdi i husholdningen og som handelsvare, fortalte Isaksen, og pekte på Manndalen husflidslag i Kåfjord, som fører grenevevingen videre, beskytter tradisjonen mot kopier, holder kurs og sikrer kvaliteten.

Her er starten på en grenevev.

 

Det var eget foredrag om greneveven ved Kjellaug Isaksen.

Skjoldhamndraktens mysterier

Et tema som omgir seg med mer mystikk enn greneveven er skjoldhamndrakten, klesdrakten som ble funnet i en myr på Skjoldehamn i Andøya i Nordland i 1936, og som også er omtalt som «mannen i myra». Historiker Åsa Elstads foredrag om dette godt bevarte funnet belyste noen av de mange spørsmål som knytter seg til denne personen, som er datert til 1050-1000-tallet, det vil si vikingtid/tidlig mellomalder. Hvem var dette mennesket, som var relativt kort, rundt 160 cm, med 25 cm langt hår? Er det en norsk eller samisk kvinne? En samisk mann? Og hvorfor er personen begravet i altfor store klær som er sydd skeivt, og hvorfor er de det? spurte Elstad og mente grunnen til de usymmetriske plaggene ikke var dårlig skredderkunst, men heller god utnyttelse av stoffet. Drakten har klare trekk med dagens lulesamiske kofte, men dette kan det også sås tvil om. Klærne er rekonstruert av arkeolog Dag Halvar Løvli og håndvever Karin Sliper og befinner seg på Lofotr vikingmuseum på Borg i Lofoten.

Bok på gang

Hvis alt går etter planen er faglærer Torunn Sedolfsens bok om tekstiltradisjoner i Troms rett rundt hjørnet og forfatteren var i Tromsø for å presentere noe av innholdet. Boka tar utgangspunkt i en undersøkelse av tøyprøver etter fiskebøndenes nyttevev til klær og sengetøy i Senja-kommunene Berg og Torsken fra 1850-1950. Sedolfsen har studert tøyprøver fra samlingen på Tromsø museum. Hun har ønsket å sette prøvene inn i en større sammenheng ved å se på forhold som: bygdevevingen, den førindustrielle produksjonen av tekstiler. Tekstilarven, håndverk og arbeidstradisjoner for kvinner. Brukstradisjoner, drakt- og innredningshistorie. Hva slags stoff brukte man til for eksempel klær og sengetøy? er spørsmål Sedolfsen har ønsket å belyse i boka.

Det er Karin Lundström som har laget verket som var brukt som illustrasjon på program og annet materiell på symposiet, og hun holdt et foredrag med tittelen «Vevde broderier», hvor den tidligere universitetslæreren fortalte om sitt kunstnerskap. Det samme gjorde Freydis Einarson og Eevahenna Aalto. Den sistnevnte har blant annet vevd mange store billedvever som henger i offentlige bygg i Nord-Norge, som NRK Troms, politihuset i Tromsø og Hamarøy kirke.

Arv og stolthet

– Jeg har ikke med noen bilder, for dere skal se på meg! sa Ann Solveig Nystad da hun entret scenen. Den samiske håndverksutøveren vever tradisjonelle, samiske bånd på grindvev og i foredraget fortalte hun om båndet hun hadde rundt livet på kofta si. Mønsteret er fra 16-1700-tallet og hun bruker en uke på å veve det. Duodjáren uttrykte sin bekymring for at belteveving med hovler er i ferd med å forsvinne, men synes å merke en voksende interesse for å lære seg håndverket, og hun holder også kurs. -En må gå 100 timer på kurs for å lage et belte, fortalte hun og presiserte at det er tre egenskaper som er viktige når man skal veve: tid, tålmodighet og nøyaktighet, og hun snakket også varmt om samarbeid mellom norsk og samisk miljø.

– Beltet trenger vern og dokumentasjon, det er vår arv og stolthet, sa hun. Det samme – arv og stolthet - kan vel sies om et annet tema det er vanskelig å komme utenom i nord: båtrya. Det var Ellen Kjellmo som snakket om denne uunnværlige brukstekstilen, og hun har også skrevet om den i sin bok «Båtrya: I gammel og ny tid». Kjellmo har undersøkt ryer fra Vesterålen og Lofoten og viste blant annet et foto av Norges eldste ryedel, som befinner seg på Vefsn museum og er datert til 1681. Båtrya har en glatt side og en side som er flosset og Kjellmo sa at det er den glatte siden som er retta. Det påviste hun med at glattsiden har et bevisst komponert mønster, ofte fine farger, og ikke minst at denne siden er nevnt i skifteprotokoller. Ofte er ryene vevd i to eller flere bredder og sammensyingen er gjort på floss-sida. Flossgarnet er ofte melert, og Kjellmo hadde en teori om grunnen: skitt vises mindre.

Det har gått tre år mellom hvert vevsymposium. Så får vi ser om, og eventuelt hvor, veventusiastene samles igjen i 1922.

Kursvirksomheten blomstret under symposiumet. Her er det Torunn Sedolfsen som underviser på kurset kalt «Stoppe vevprøver/utprøving av bindinger».

25 jan 2020, Molde og omegn

20 april 2020, Hjerleid, Dovre

9 mai 2020

5 juni 2020, Mandal

1 juli 2020, Design- og håndværksefterskolen i Skjern, Danmark

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.